SLK - Fredriksvern Verft

Fredriksvern Verfts Venner (FVV)
Gå til innhold
7,62mm Selvladekarabin Ml (SLK)

7,62mm Selvladekarabin Ml
Data:
Kaliber: .30 US Carabine, 7,62 x 33mm

Mekanisme: Halvautomatisk, gassdrevet

Skuddtakt: 350 - 500 skudd/min

Lengde: 904 mm

Pipelengde: 458 mm

Vekt: 2.36 kg uten magasin

Magasinkapasitet: 15 patroner

Utgangshastighet: 570m/s

Effektiv skuddvidde: 300 m

Sikte: Korn og diopter, 100-300yards (91-275m)

7,62mm Selvladekarabin Ml, SLK, eller US -karabin som den gjerne kalles, er et våpen som mange milorgkarer fikk stifte bekjenskap med under krigen. US —karabiner, Stenguns, Lee Enfields gevær og andre våpen ble sluppet ned i fallskjerm til Hjemmestyrkene i et stort antall. H.S. fikk nødvendig instruksjon og øvelse i å bruke dem på sine bortgjemte øvingssteder i fjellet, eller i skog og mark. I fredsdagene kom H.S. fram fra skauen med sine våpen, og hadde dem i bruk til demobiliseringen et par måneder senere. Da ble mesteparten av våpnene innlevert og Forsvaret overtok ansvaret for dem. Da den amerikanske våpenhjelpen kom i 1950 mottok Forsvaret store mengder krigsmateriell og også amerikanske håndvåpen som 7,62mm gevær 30-06Ml Garand og 7,62mm Selvladekarabin Ml. 7,62mm Selvladekarabin Ml er kanskje det håndvåpenet som luftvernartilleristene kom til å kjenne best. Det kom inn i LVA med våpenhjelpen allerede i 1951 og erstattet stort sett alle 7,92 mm karabin M98K (Mauser), men Befalsskolen beholdt allikevel sine mausere helt fram til AG-3 kom i 1970.
 
Generalinspektøren og sjefen for Luftvernartilleriefs våpenoversikt fra 10 juni 1953 viser at det ute ved de fire luftvernartillerigruppene og skoleavdelingen i Stavern var til sammen 7349 selvladekarabiner. Skolene i Stavern (SSLVA) hadde 299 stk.

 
7,62mm Selvladekarabin Ml er et interessant lite våpen som ble konstruert av David Williams ved Winchester Western Co. Det opprinnelige ønsket om å ha en lett og kompakt karabin som kunne erstatte revolvere og pistoler som annen linjes avdelinger gjerne var oppsatt med, ble lagt fram for US Government av Winchester Western Co. allerede i 1938. Tanken var at det var mye enklere å trene opp en soldat til å skyte bra med en karabin enn med en halvautomatisk pistol, eller revolver med standardkaliberet .45 som jo var alternativet i U.S. Army den gang. Forslaget ble lagt bort en tid, men ble tatt fram igjen i 1940. Forslaget innkluderte også en helt ny patron med kaliber .30 (7,62), men med en langt mindre kraft enn .30-06 ammunisjonen som var standardpatronen for armegeværene. Denne nye patronen som var utviklet av Winchester Western Co. fikk betegnelsen ’’Cartridge, ball, .30 caliber, Ml”. Den hadde et D-formet mantelprosjektil som veide 7,1 gram og hadde en utgangshastighet på 570 m/s. Anslagsenergien var omtrent to ganger større enn for .45 ACP som ble benyttet i armepistolene, men nesten tre ganger mindre enn for .30-06 geværpatronen. Dette gjorde at den effektive skyteavstanden ble begrenset til 200 m.
 
Winchesters forslag til nytt våpen ble godkjent i konkurranse med flere andre våpenprodusenter og leveransen til US Government kunne starte i juli 1942. Endel andre våpenprodusenter ble også valgt ut til å produsere Ml karabiner. Dette var bl.a: Inland Manufacturing Division of the General Motors Corp., Underwood-Elliot-Fisher Co., Saginaw Steering Gear Division of the General Motors Corp., National Postal Meter Co., Quality Hardware & Machine Co., International Business Machines Corp (IBM), Standard Products Co. and Rock-Ola Co. Vi kjenner igjen disse navnene som sto stemplet i våpenet rett under baksiktet. I tiden fram til 1945 ble det produsert mer enn 6 millioner karabiner. Etter den andre verdenskrig fortsatte produksjonen i en tid, og våpenet ble brukt både i Korea-krigen og i begynnelsen av Vietnam-krigen. Karabinen ble også eksportert i stor utstrekning til land i Sydøst-Asia, og var i bruk i flere NATO-land og deriblant Norge. Det er verd å merke seg at karabinen fortsatt produseres av noen mindre amerikanske selskaper for sivilt salg. Disse benytter både overskuddsdeler og nyproduserte deler. Det er også solgt store mengder av brukte karabiner til sivilt bruk etter krigen. M2 modifikasjonen hadde en omstiller som ga skytteren valget mellom å skyte helautomatisk, eller halvautomatisk ild. Denne modellen hadde et magasin som rommet 30 patroner, men den kunne også bruke standardmagasinet som tok 15 patroner. Våpenet hadde stor ildkraft og var langt på vei en såkalt ’’assault rifle”, og dersom amerikanerne hadde utviklet en kraftigere patron til karabinen, ville de hatt et slikt våpen 20 år før tiden. Men det gjorde de altså ikke, og M2 ble produsert i et relativt lite antall, og den ble for det meste brukt under Korea-krigen. En annen modifikasjon var den enda mer kompakte ’’paratrooper” versjonen med betegnelsen M1A1. Den hadde en foldbar lett kolbe og et pistolgrep. Denne versjonen ble også produsert i et begrenset antall. Den siste modifikasjonen var M3 som rett og slett var en M2, men den var utstyrt med en spesiell tilpassing for nattsikte (IR). Intensjonen var å lage et ’’sniper” våpen med kort rekkevidde for bruk i mørke. Våpnet ble brukt i Korea og muligens også i Vietnam.

 
Teknisk sett funksjonerer karabinen ved hjelp av kruttgassen. Gjennom et lite hull omtrent midt på pipen ledes litt av gassen inn i en sylinder hvor et lite stempel blir slått 8 mm bakover med voldsom kraft. Denne treffer sleiden som beveger seg videre bakover og åpner sluttstykket slik at tomhylsen kastes ut og en ny patron kan føres fra magasinet og inn i kammeret ved hjelp av rekylfjæren, Våpenet er igjen klart til skudd.
 
Sluttstykket har to låseklakker i forkant som er låst i to spor i låsekassen under skuddløsningen. Sikringen på alle Ml karabiner og alle variantene er lokalisert i forkant av avtrekkerbøylen. På de første modellene hadde sikringen form av en gjennomgående bolt som kunne trykkes inn fra den ene, eller den andre siden, avhengig av on våpenet skulle sikres, eller avsikres. Senere ble den forandret slik at bolten isteden kunne vris 90° ved hjelp av en liten sikringsfløy som satt på den høyre enden av bolten. Den karabinen som er utstillt på museet i Kadettbrakka har en sikring som opereres med trykk. Den har heller ikke bajonettfeste. Dette tyder på at den er produsert tidlig og at den sannsynligvis er et ’’slippvåpen” som kom til Milorg i Norge i 1944, eller 1945.
FVV - Siden oppdatert: 12-04-2024
Tilbake til innholdet