7,62 mm x 51 Maskingevær MG 3
7,62 mm x 51 Maskingevær MG 3
Data:
Kaliber: 7,62 mm x 51 NATO
Vekt: 11,6 kg
Lengde: 1225 mm
Pipelengde: 565mm
Matning: Belte
Skuddtakt: 1100-1200 skudd/min tilsvarende 17-22 skudd/sek
Utgangshastighet: 820 m/sek
Maks rekkevidde: 4000 m
Praktisk rekkevidde: på tofot: 600 m, trefot 800 m, luftmålstativ 600 m
Da MG 3 ble tatt i bruk i Luftforsvaret i 1970 var det for å forsterke nærforsvaret av flystasjonene og de øvrige av Luftforsvarets stasjoner. Det ble straks behov for å utdanne instruktører som skulle ta seg av opplæringen i bruk av våpenet. Ett befal fra UBRI i Stavern fikk ordre om å lære seg det nødvendige. Han fikk først beskjed om at han skulle gjennomgå et instruktørkurs på Skyte- og Vinterskolen for Infanteriet (SVI) på Terningmoen i 1970, men dette ble kansellert, og han fikk istedenfor utlevert et MG 3, 3000 skarpe skudd og et reglement med ordre om å lære seg våpenet selv. Da dette var gjort tok han seg av opplæringen av instruktører på UBRI- kursene i Stavern. Utdanning av MG-instruktører på Befalsskolen skjedde på samme måte. Rekruttskolene på Værnes og Gardermoen utdannet i sin tur de mannskapene som skulle tjenestegjøre på flystasjonene ved hjelp av de instruktørene som tidligere hadde vært elever i Stavern. På denne måten skjedde opplæringen både raskt og billig.
MG var et nytt våpen i Luftforsvaret, men mitraljøser med kaliberl2,7mm hadde vært i bruk siden 1952, og de gamle vannavkjølte Colt mitraljøsene hadde også vært i bruk i noen år. Når den mye lettere, og svært effektive MG 3 ble tatt i bruk, var dette naturligvis en stor forbedring og en styrking av nærforsvaret. Dette våpenet kunne betjenes av bare én mann, men vanligvis besto MG-gjengen av MG- ener (skytter) og MG-toer (lader) og nestlagfører. Siden det er flere enn en mann som betjener våpenet, er det tvilsomt om MG 3 egentlig kan defineres som et håndvåpen. Avdelingsvåpen er kanskje en mer passende betegnelse. Jeg har allikevel valgt å ta med en kortfattet beskrivelse av våpenet i dette heftet om håndvåpen siden det var en del av pensum i våpenutdannelsen i Stavern fra 1970 til 2002.
MG 3 er et luftavkjølt automatisk rekyldrevet våpen som fungerer etter prinsippet kort piperekyl. Det vil si at pipe og sluttstykke rekylerer et kort stykke (7 mm) sammenlåst etter skuddløsningen. Deretter skjer opplåsningen av sluttstykket som har vært låst med låseruller og deretter følger en vanlig rekkefølge for et automatvåpen. Det kan nyttes som maskingevær på tofot, eller som mitraljøse montert på trefot, eller luftmålstativ. Det finnes også luftmålstativ for montering av to maskingevær ved siden av hverandre. I Tyskland benyttes det også ombord i helikoptere av typene Bell UH-1D og CH-53G.
Våpenet kan bare avgi automatisk ild med høy skuddtakt. Det har åpne justerbare sikter med skur og korn for skyting mot mål på bakken. Det har også et eget luftmålsikte. Med den høye skuddtakten kan pipen raskt bli overopphetet. Pipen er imidlertid utskiftbar, og kan skiftes på mindre enn seks sekunder med en trenet betjening. Asbesthansker er nødvendig under skiftingen på grunn av varmen.
Reglementet foreskriver skifte av pipe etter 200 skudd, og all ildgivning forutsettes da avgitt i byger a 4 — 6 skudd med korte pauser. Ingen byge bør være lenger enn 50 skudd. Skuddtakten er meget høy, ca 1200 skudd/min, og presisjonen er god.
MG 3 har sin opprinnelse i det berømte tyske maskingeværet MG 42 som ble brukt av Wehrmacht under den annen verdenskrig. Dette maskingeværet hadde mange gode egenskaper, og da Bundeswehr ble etablert i 1958 var det naturlig at veteranene fra den tidligere Wehrmacht, som nå tjenestegjorde i Bundeswehr, valgte våpen som de hadde gode erfaringer med, og som de visste at fungerte bra selv under de mest krevende feltforhold. MG 42^1 et slikt våpen, men det var nødvendig med tilpasninger og modifikasjoner. Den første modifikasjonen av MG 42vat innføringen av NATO kalibrer 7,62 x 51 mm. Videre fulgte modifiseringer av pipe, glidekasse, støvdekselet, tofoten og rekylforsterkeren.
Skuddtakten ble også redusert fra 1500 til 1200 skudd pr. min. Den Østerrikske versjonen av MG 3 skyter forøvrig bare 900 skudd pr. min. Da alle modifikasjonene var gjort sto man igjen med et nytt og bedre maskingevær som fikk betegnelsen MG 3.
Da produksjonen av MG 3 skulle settes i gang var hovedproblemet at Tyskland hadde tapt mesteparten av fabrikkene og produksjonsutstyret for MG 42, så Rheinmetall konsernet som skulle produsere våpnene måtte bygge opp produksjonen fra grunnen av. Produksjonsdokumentasjonen for det originale MG 42 ble anskaffet fra Johannes Grossfuss AG og overført til Rheinmetall AG etter at den tyske regjeringen måtte betale en betydelig sum i royalty til Johannes Grossfuss for å få produksjonsrettighetene.
Siden forberedelsene for produksjonen tok lang tid kjøpte Vest Tysland endel eks-Wehrmacht MG 42 fra andre land. Disse våpnene ble konvertert til 7,62 NATO av Rheinmetall og ble offisielt betegnet som MG 2. De nyproduserte MG ene, som hadde fått betgnelsen MG 1, gjennomgikk også en rekke modifikasjoner og dette resulterte til slutt i den versjonen som vi kjenner som MG 3. Den er i prinsippet fortsatt lik krigstidens MG 42 i konstruksjon og design, men har en mye høyere standard og bedre finish. MG 3 ble innført som standardmaskingevær i Bundeswehr i 1969. Enkelheten, de lave produksjonskostnadene og den høye effektiviteten på MG 3 trakk til seg interessenter fra mange andre land, som enten kjøpte våpnene fra Rheinmetall AG, slik som Norge og Danmark, eller fikk en produksjonslisens og fabrikerte de samme våpnene selv, slik som Italia, Iran, Tyrkia, Pakistan og Jugoslavia gjorde. Til sammen bruker nå minst 20 land MG 3 i en eller annen versjon. Det bør bemerkes at i noen av disse landene går våpnene under den komersielle Rheinmetall-betegnelsen; MG 42/59. Norge kjøpte forøvrig en del våpen til Heimevernet som var produsert i Tyrkia. Kvaliteten på disse våpnene var dessverre ikke tilfredsstillende.
Utviklingshistorien for MG 3 starter egentlig allerede på 1930-tallet da tyske våpeneksperter utviklet et nytt maskingevær for Wehrmacht. Det var Loise Stange ved Reinmetall AG som ledet utviklingsarbeidet den gang. Resultatet ble det kjente MG-34 (Maschinengewehr-34), som kom til å bli infanteriets hoved-støttevåpen gjennom den første halvdelen av den annen verdenskrig. Den endelige utformingen av våpenet ble godkjent i 1934 og det ble satt i masseproduksjon i 1935. Betegnelsen ble altså MG-34, og det forble det offisielle tyske Wehrmacht-maskingeværet til 1942 da det offisielt ble erstattet av MG-42 som var mer pålitelig og billigere å produsere. Men til tross for at MG 42 ble innført forble MG-34i tjeneste til krigens slutt i 1945. Det var særlig i bruk på stridsvogner fordi den var bedre egnet i den rollen enn MG-42. MG-34 ble kjent som det første virkelige universal- maskingeværet som både kunne brukes som et lett MG med tofot, som en mitraljøse med stor kapasitet på trefot og som et tanks-, eller luftvernmaskingevær. Skuddtakten var 900 skudd per min., kalibret 7,92 x 57 (Mauser) og utgangshastigheten var 755 m/s.
Tyske militære eksperter ønsket imidlertid at deres maskingevær skulle ha en enda større skuddtakt, og at det skulle være både enklere og billigere å produsere. Høyere skuddtakt var ønskelig både under ildgivning mot fly, og ved flankebeskytning mot bevegelige mål på bakken. Det ble derfor startet en utvikling av et nytt maskingevær basert på MG-34.
Det nye maskingeværet kunne ha noe lavere standard hva angikk toleranser og finish, men et ufravikelig krav var at det skulle være både funksjonssikkert og pålitelig, noe som det mye mer rafinerte MG-34 ikke alltid var, og særlig fungerte det dårlig i kulde med søle, snø og is som det fantes mye av på den russiske fronten. Kravene ble oppfylt med god margin og resultatet ble at det ble innført i 1942 med betegnelsen MG-42. Produksjonen startet senere det samme året.
MG 42 ble en stor suksess. Det tilfredsstillte kravene til et lett maskingevær med tofot, til mitraljøse med den nyutviklede trefoten Lafette 42, og til luftvernmitraljøse, enten den var montert som enkel, eller tvillingmitraljøse på kjøretøy, eller på bakken. MG 42 var relativt rimelig å produsere og krevde mindre råmaterialer enn MG 34, og det var også enkelt å bruke og vedlikeholde. På minus siden kan det sies at det hadde for høy skuddtakt. I tyske manualer var den oppgitt til 1500 skudd pr. min. (25 skudd pr. sek.) Denne skuddtakten resulterte i et uforholdsmessig høyt forbruk av ammunisjon og rask overoppheting av pipen. Men den ekstremt raske pipeskiftingen tillot allikevel at ildgivningen kunne fortsette. Med denne høye skuddtakten oppsto en kraftig vibrasjon på grunn av rekylen. Dette gjorde at MG 42 ble mindre nøyaktig på store avstander, her var MG 34 faktisk bedre. Ikke desto mindre, MG 42 var et skrekkinngydende våpen som blant de allierte soldatene ble omtalt som ’’Hitlers sag” på grunn av at lyden fra ildgivningen kunne minne om lyden fra en kjempemessig sirkelsag.