Kongobataljonen side 1 - New prosjekt 2

DEN NORSKE LUFTVERVBATALJONEN I KONGO I 1963.
Av Jan Strøm-Blakstad, Stabsbatterisjef LVABN Kongo.

BAKGRUNN
Kongos største bredde (Øst-Vest) er ca. 2.000 km. Det samme er største lengde (Nord-Syd). Arealet er ca. 2,4 mill. Km2.
Til sammenligning er Norge (Nord-Syd) ca. 1800 km langt med et areal på drøye 0,3 mill. Km2.

Belgias kong Leopold 2 opprettet sin «private fristat» (E'tat Inde'pendant du Congo)
i 1885. Kong Leopolds Kongo ble styrt fra Bryssel av en privat koloniadministrasjon, besatt av personell fra flere europeiske land, herav ca. 1500 fra Skandinavia. Også 200-300 nordmenn tjenestgjorde der, mange av dem sjømenn og offiserer.
For at kongen skulle tjene mest mulig på kortest mulig tid, ble et hensysløst styre satt ut i livet av kolonitjenestemennene.
Internasjonale protester førte til at den belgiske stat måtte overta ansvaret for terretoriet, og parlamentet anekterte landet som Belgisk Kongo i 1908. En del av de verste overgrepene opphørte etter at den belgiske stat overtok, men utbyttingen fortsatte.
Det er antatt at folketallet i Kongo ble halvert som følge av det brutale kolonistyret i årene rundt 1900, og at rundt ti millioner mennesker døde som direkte følge av dette.

Kongo ble selvstendig 30. juni 1960, styrt av en koalisjonsregjering med Lumumba som statsminister og Kasavubu som president. Pga at hæren fortsatt ble ledet av belgiske offiserer, brøt det ut mytteri i de vepnede styrker, og Belgia sendte umiddelbart tropper for å slå det ned. Beskyttet av belgiske soldater ærklærte Moise Tshombe Katanga for selvstendig den 11. juli 1960, med seg selv som statsoverhode.
Katanga var den sørligste av de seks forhenværende belgiske provinsene, og hadde et areal på nær 0,5 mill. Km2, eller nær det dobbelte av fastlands-Norge.
I august brøt også Kasai ut og ærklærte sin selvstendighet, men dette opprøret ble slått ned. Løsrivelsen av Katanga svekket Lumumbas strategi for et forent Kongo, og statsministeren brakte krisen inn for FN, som sendte en fredsbevarende styrke, Organisaation des Nations Unies au Congo (ONUC), 1960-64, med bl.a. norsk deltagelse. Med ONUC på plass ble de belgiske styrkene etter hvert tatt hjem. FN-operasjonen ble en av de mest omfattende og krevende noen gang, og FN-styrken var involvert i direkte kamphandlinger, også med noen av de mange leiesoldatene som kjempet på begge sider.

President Kasavubu avsatte statsminister Lumumba som følge av håndteringen av Katangakrisen, men nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne avsettelsen – og støttet Lumumba, som avsatte presidenten. I denne politiske krisen grep de militære, under ledelse av oberst Mobutu, makten 14. september 1960. (Lumumba ble 17. jan.1961 myrdet etter Mobutus besluttning og Tsjombes ordre).

LUFTTRUSSELEN
Veier og jernbaner i Kongo var svært nedslitte, og gikk gjennom militært usikre områder hvor broer og fergeleier var sprengt eller på annen måte ødelagt.
ONUC-oprasjonen var derfor avhengig av fly for å transportere tropper og forsyninger.
Tsjombe hadde opprettet sitt eget flyvåpen. Høsten 1961 hadde Katanga ett fransk treningsfly av typen Fouga Magister som kunne armeres med maskingevær, lette bomber og missiler og ca 10 småfly med enkel bevepning. Den 5. desember 1961 gikk FN i et jagerbombeangrep til aksjon mot Tsjombes flyvåpen hvor bl. a. Fougaen ble ødelagt mens den stod på bakken.
I 1962 gjennomførte FN rekognoseringsflygninger og tok bilder av Tsjombes baser.
Trusselvurderingen gjort på bakgrun av dette viste at lufttrusselen igjen var stigende og estimerte at opp til ti Harvards og seks Fougas kunne være til Tsjombes disposisjon. FN bestemte seg derfor for å øke luftmaktkapasiteten med blandt annet luftvern.

NORGES DELTAGELSE I ONUC
Den første henvendelse om norsk bidrag til FN-styrken i Kongo kom 16. juli 1960.
Generalsekretær Hammarskjøld hadde forespurt om Norge kunne stille piloter (særlig
til helikopter), flymekanikere og lette rekognoseringsfly til rådighet for FN-styrken i Kongo. Det kom også en forespørsel fra svenske myndigheter om å stille transportfly til disposisjon for den svenske styrken i Kongo. Begge henvendelser ble behandlet i statsråd 20. juli 1960, og ved Kgl. res. samme dag ble det norske bidraget vedtatt.
Beskrevet i Stortingsmelding nr 8 (1960-1961).

I melding av 25. oktober 1962 fra Norges Faste Delegasjon ved FN ble Norge anmodet å avgi et batteri på 12 stk 40mm luftvernkanoner til Kongo.
Bakgrunnen for dette var at FNs sekretariat hadde påpekt nødvendigheten av å ha antiluftskyts til forsvar av flyplassene FN benyttet. Forsvarsdepartementet kom derfor
med tilråding vedrørende økt norsk bidrag til FN-styrkene i Kongo den 16 november 1962, og dette ble godkjendt ved Kgl.res.samme dag.
Beskrevet i Stortingsprop. nr. 39 (1962-1963), som gjennom Inst. S. Nr. 56/1962-63 ble godkjendt av Stortinget 15. desember 1962.

FORBEREDENDE ARBEIDER OG ETABLERING
Medio november 1962 ble fem offiserer innbeordret til et midlertidig arbeidssted i Forsvarsdepartementets lokaler i Myntgaten 1 for å starte arbeidet med personell- og materiell-oppsetninger for LVA-bn Kongo. Sjefen for avdelingen, major Isaksen, foretok en kortere rekognoseringstur til Kongo, og da spesielt til Kaminabasen i begynnelsen av desember 1962. Ved Stortingets godkjenning av avgivelsen av en LV-avdeling til FN i Kongo den 15. desember ble det for alvor fortgang i de forberedende arbeider.

Avdelingen ble organisert i en bataljonsstab (16), to kanonbatterier (a 90),ett stabsbatteri (128) og en sanitetsavdeling (9), totalt 333 mann.

Materiell og ammunisjon ble skipet med M/S Vikaren den 24. desember 1962.
Avdelingen skulle være selvforsynt i min. seks måneder, så det var hektisk «brainstorming», innsamling av militært materiell og innkjøp av mer sivilt betont materiell. Lossehavn i Afrika var Matadi ved Kongo-floden. Tre befal fra stabsbatteriet fulgte båttransporten.

For å rekruttere personell ble kunngjøringer trykket i landsdekkende aviser og i lokalpresse. På grunn av kort tid til avreise måtte man ringe søkernes respektive politikamre og lennsmannskontor for å skaffe mer bakgrunnsmateriale vedrørende de som meldte interesse. Fremmøte for deltagende personell var 2. januar 1963 på Gardermoen flystasjon, hvor legeundersøkelse, tannhelsetjeneste, vaksinering og utlevering av utstyr ble gjennomført. Som eksempel på tidspress kan nevnes at en rekke reparable tenner måtte trekkes grunnet mangel på tannlegekapasitet. Forøvrig ble disponibel tid på Gardermoen nyttet til repetisjon i militære ferdigheter med hovedvekt på artilleridisipliner. Mangel på adekvate undervisningslokaler vanskeliggjorde artilleriundervisningen i det den måtte foregå utendørs i 25 til 30 graders kulde. Teorileksjoner som militær rett, Geneve-konvensjonene, informasjon om tjeneste i tropiske strøk og FNs rolle i Kongo foregikk greit innendørs i oppvarmede lokaler. Ved avreise var 29 offiserer, 34 sersjanter og 262 korporaler og menige klarert. Bataljonen manglet kun 8 menige soldater i henhold til opprinnelig organisasjonsplan. Et formidabelt arbeid som gikk både over dag og natt var lagt ned.

Primo januar reiste et forparti bestående av ni befalingsmenn fra Gardermoen. Flygningen foregikk med et amerikansk Globemaster transportfly fra MATS (Military Air Transport Service). Turen gikk til Camebridge, UK - Tripoli, Libya (hvor vi måtte skifte ene motoren på flymaskinen) – Kano, Nigeria – Leopoldville, Kongo og endelig Kaminabasen.

Hovedstyrken reiste fra Gardermoen 14. og 15. januar med syv DC-6 fly som også tilhørte MATS, og landet på Kamina 16. og 17. januar.

M/S Vikaren ankom Matadi 21. januar. Fra Matadi til Leopoldville ble materiellet jernbanetransportert. Fra Leopoldville til byens flyplass N'Djili foresto avdelingen transporten ved eget personell og egne kjøretøyer. Fra N'Djili ble materiellet fløyet til Kamina med Globemasters fra MATS. De første flylaster kom til Kamina 2. februar, og flytransporten varte i ca. 1 måned.

KAMINABASEN
Kaminabasen ligger i ca 1000m høyde over havet, ca 120 mil SØ for Leopoldville og ca 50 mil NV for Elisabethville. Den dekker et område på 500 kvadratkilometer tilsvarende Larvik kommune, men mens Larvik kommune har 42 000 inbyggere kunne Kaminabasen huse 60 000 personer. Byggningsmassen omfattet ca. 2000 bygninger. Belgierne bygget basen i tidsrommet 1949-1959 med to formål. Den inngikk i NATOs forsvarsplanlegging for Sentral-og Sør-Afrika og i tillegg skulle den være Belgias eksilhovedstad. Med sin komplette infrastruktur inneholdt basen alt man kunne trenge; et eget kraftverk, mange administrasjonsbygninger, en moderne flyplass med to paralelle baner for take off og landing (base I), mange verksteder og et eget sykehus (base II). Den hadde også en egen bondegård som kunne skaffe basens beboere nødvendig mat. Det manglet heller ikke på rekreasjonsmuligheter; alt fra kinoer til barer og svømmebasseng.
TRUSSEL- OG ORGANISASJONS-ENDRING
Samtidig som forberedelsene foregikk i Norge ble FN-tropper i Kongo beskutt av katangesisk gendarmeri i Katangas hovedstad Elisabethville. Dette skjedde den 24. desember og etter at ilgivningen hadde pågått i noen dager såg FN seg nødt til å gå til motaksjon. FNs operasjon «Grand Slam» ble iverksatt. Sverige var det eneste landet som hadde stilt jagerfly til disposisjon for FN med sine ni J29B Tunnan. Disse flyene gjennomførte flere vedvarende angrep mot flyplassene i Kolwezi og Jadotville og i løpet av de to dagene operasjonen varte hadde de flydd 30 tokt og avfyrt 90 missiler og 5000 runder med 20mm kanoner. Selv om ett eller to Harvard skolefly fra andre verdenskrig unnslapp var lufttrusselen dermed fjernet før den norske luftvern-bataljonen ankom Kongo.

Etter drøftinger med den norske generalmajor Kaldager-UN Air Comander, svenske oberst Hederen-Sector Commander, svenske oberst Lampell-Air Base Commander og norske oberstløytnant Nissen-Norvegian Contingent Commander (NORCO) ble luftvernbataljonen omorganisert fra løsning av luftvernoppdrag og over til vakt- og sikringsoppdrag. Det ble likevel tatt høyde for at bataljonen på kort varsel måtte være i stand til å returnere til sin primæroppgave, og den opprinnelige struktur ble derfor i
store trekk beholdt, mens de enkelte enheter internt ble reorganisert. Eksempelvis ble kanontroppene organisert i tre geværlag og et støttelag og sambandstroppen ble organisert i mindre enheter for å kunne understøtte detasjementer og patruljer.
For løsning av de nye oppgaver bataljonen ble pålagt var det nødvendig å skaffe seg lettere automatvåpen, maskingeværer, automatrifler og sambandsutstyr med lengere rekkevidde. Bataljonen fikk utlånt slike våpen og utstyr fra lageret for krigsbytte.

Ved bataljonens ankomst til Kamina var den politiske situasjon i Katanga noenlunde avklaret. FNs aksjon mot Tshjombes gendarmeri var gjennomført, og sentral-regjeringens tropper ANC (Arme' National Congolaise) ble etter hvert sendt inn i Katanga for å overta kontrollen. Administrativt var Katanga blitt delt i to, Nord-Katanga og Syd-Katanga. President Tshombe var fortsatt president i Syd-Katanga, men sentralregjeringen utnevnte president Ilunga som president i Nord-Katanga. Grensen mellom de to administrative områdene gikk delvis gjennom sektor C og skapte visse problemer og enkelte uroligheter i sektorens ansvarsområde.
En spesiell trussel var «La Jeunesse» som opprinnelig var en ungdomsorganisasjon, men som nu ble utnyttet politisk. De prøvde å tilrive seg lokal kontroll ved maktbruk og trusler. De var normalt enkelt bevepnet med sykkelkjeder og sverd, men var særdeles groteske i sin fremferd. Før den norske bataljonen ankom var flere svensker blitt angrepet, bortført, mishandlet og drept.Mens den norske LV-bataljon bemannet detasjementet i Sandoa kom det inn rapport om at «La Jeunesse» hadde angrepet en landsby, gravd ned sju til åtte personer i sanden til opp under armene, kappet av armene med sverd, og forlatt dem for å blø ihjel.
Hovedmengden av det katangesiske gendarmeriet ble demobilisert, men tildels store mengder av våpen og ammunisjon var bortgjemt. Gendarmene ble gitt anledning til å registrere seg i ANC, men det fans ikke noe apparat til å ta hånd om de etter at de var registrert. De ble derfor gående uten lønn og sysselsetting og var kilde til stadig misnøye og uro. Etter at den norske LV-bataljonen ble sendt hjem reiste Tshjombe i eksil og Katanga opphørte som egen stat. Han ble dømt til døden in absentia i 1967, men døde en naturlig død i 1969.

SECTOR C
FN hadde delt Katanga i tre ansvarsområder – sektorer. Sektor A i nordøst, sektor B i syd og sektor C i nordvest. Sektor C som største delen av Katanga forøvrig, ligger på en høyslette (700 – 1100 m.o.h.). Klimaet er behagelig med tørr luft og temperaturen om dagen ligger vanligvis mellom 25 og 32 gader, og mellom 10 og 20 grader om natten. I regntiden (oktober – april) er det rikelig med nedbør og gode vekstmuligheter. Vegetasjonen består vesentlig av savannevekster, men langs elver og vassdrag vokser det tett urskog. Den innfødte befolkning tilhører enten Baluba-, Lunda- eller Tshiokwe-stammene.Stammene lever stort sett for seg selv etter et samfunnsmønster som bygger på det gamle høvdingesystemet hvor landsbyene styres av en høvding som igjen er underlagt Le Grand Chef. Le Grand Chef var den øverste leder for et område som ofte kunne være større enn et norsk fylke. I sektor C var det fem slike områder med sentrene i Kaminaville, Kaniama, Kapanga, Sandoa og Bukama.
FNs oppgave i sektor C var å sikre ro og orden, å verne befolkningen mot overgrep samt å beskytte de offentlige organer under deres utøvelse av sine embeter.
Sektoren var organisert som en brigadekommando med den svenske infanteri-bataljonssjefen oberst Hederen som sektorsjef, underlagt FN-hovedkvarteret i Elisabethville. Han valgte å løse oppdraget gjennom å stasjonere ut mindre detasjementer ved nøkkelpunkter samt å kontrollere resten av ansvarsområdet ved hjelp av patruljevirksomhet. Den norske luftvernbataljonen bidro til dette gjennom å ivareta en rekke arbeidsoppgaver.
LUFTVERNBATALJONENS ARBEIDSOPPGAVER

BASEOPPDRAG
I begynnelsen bestod den daglige tjenesten i å bemanne leirvakten med daghavende offiser, vaktkommandør og 6 vakter. Bataljonen overtok vaktholdet ved krigsfangeleiren samt utførte objektsikring og adgangskontroll ved vannverket og flyplassen, samt adgangskontroll på hovedveien mellom basen og byen Kaminaville.
Det ble også satt opp daglige patruljer til støtte for basens militærpoliti. Disse patruljene dekket områdene rundt basen med Kaminaville og ca. 30 landsbyer i nærområdet. Den norske LV-avdelingen gjorde seg raskt bemerket som en velutstyrt og motorisert bataljon, og ble således en nyttig resurs for de andre avdelingene i ONUC. Bataljonens mange kjøretøyer var terrenggående og var utstyrt med vinsj, hvilket gjorde dem til effektive bergingskjøretøyer både for sivile og militære i nød.
Bataljonens ambulansebil deltok i vaktholdet på flyplassen under flyging og i ambulansetjenesten ved basens sykehus. Bilverkstedet fikk etter hvert stor kapasitet og rutine og hjalp derfor til med reperasjoner både på svenskenes og militærpolitiets kjøretøyer. Movement Control fikk daglig avgitt 5 soldater som bidrog under lossing og lasting av fly. To fransktalende korporaler ble avgitt til Baka politistasjon i Kaminaville for å utføre MP-tjeneste samt bistå det sivile politi.

DETASJEMENTER
Allerede 1. februar overtok den norske LV-bataljonen detasjementet i Kilubi, Kaminabasens kraftstasjon. Etterhvert ble også detasjementene i Kaniama, Kapanga, Sandoa og Luena overtatt av nordmennene. Bataljonens personell var nu spredt over et område på størrelse med Sør-Norge. Detasjementene ble organisert som en tropp på rundt 30 mann, inkludert nødvendig antall kokker, sambands-og sanitets-personell og ble ledet av en offiser. Så sant veier, broer og flyplasser var i tilfredstillende forfatning ble detasjementene skiftet ut hver 14. dag. Personellskifte fant som oftest sted ved hjelp av fly som også besørget forsyninger. På steder som Kilubi og Kaniama (en dagsmars med bil) ble transporten gjennomført med egne kjøretøyer. Bataljonens rutinetransporter ble også benyttet til å frakte representanter for den sivile administrasjon samt innfødte som måtte til sykehus.
Ved detasjementene som var vanskelig tilgjengelig med kjøretøyer fra Kaminabasen,
ble svenske kjøretøyer overtatt. I Sandoa og Kapanga en KP-bil (panservogn), en Bedford lastebil og en Land Rover. Selv om KP-bilen gav god beskyttelse og var godt bevepnet ble anvendeligheten begrenset grunnet vesentlig dårligere fremkommelighet enn de norske feltkjøretøyene.